I fjor var Grenserittet en udelt positiv opplevelse. Jeg storkoste meg. På grunn av skader og offentlige ventelister hadde jeg bestemt meg for å ikke sykle noen ritt i år.
I starten av juni fikk jeg likevel for meg at jeg skulle kjøpe et startnummer av en kompis og prøve meg likevel. Morgenen 4. august kom og jeg våknet i god tid før min transport til strømstad skulle gå. Jeg var litt tung i kroppen og hadde litt vondt i hodet men det er ikke uvanlig om morgenen. Jeg overså symptomene og fikk i meg en god frokost, tok på meg sykkeltøyet og pakket ned det jeg skulle ha med i en pose. Beina var fremdeles tunge men det er heller ikke uvanlig. Ofte kvikner de til etter en halvtimes bevegelse.
Vel fremme i Strømstad hadde jeg 50 minutter til start og slo av en prat med noen mennesker jeg ikke hadde sett på noen år. Artig å møte på kjentfolk. Kl. 1020 gikk starten fra Kärleksudden. Derfra ble vi ledet inn til Strømstad sentrum før speakeren sendte oss av gårde. De første 2 kilometerne med defilering var det første tegnet på at dette ville bli en tung dag. Jeg klarte rett og slett ikke å få opp farta i beina og allerede før vi rullet over startmatta i utkanten av Strømstad hadde mange passert meg. Jeg var vel blant de siste ut i løypa fra min pulje.
Rett etter startmatta kommer en av de verste (bratteste) bakkene i hele rittet. Allerede her begynte motet å svikte. Jeg hadde en sykkel med stiv gaffel og hadde satt den opp med en gir-konfigurasjon som gjorde at jeg ikke hadde noen virkelig lette gir. Dette, sammen med blytunge bein, gjorde at jeg måtte av sykkelen og gå 200 meter inn i den første bakken.
Jeg prøvde likevel å holde motet oppe og overbeviste meg selv om at det kom til å løsne. Jeg måtte bare få beina skikkelig i gang når jeg hadde kommet opp på toppen av bakken. Herfra gikk de neste 3-4 kilometerne (eller noe sånt) på rutine. Beina ble dog tyngre og tyngre. Utforkjøringene var dermed velkomne for å forsøke å få ristet løs litt. Det var i en utførkjøring jeg begynte å få trøbbel med sykkelen også. Det ristet så kraftig uten demping på sykkelen at kjedet hoppet av når jeg begynte å tråkke etter en utforkjøring. Dette var selvsagt i begynnelsen av en fin og bratt oppoverbakke. Siden jeg bare hadde ett tannhjul foran måtte jeg gå av sykkelen og løfte kjedet på tannhjulet før jeg kunne fortsette. Dette gjentok seg i neste oppoverbakke etterfulgt av en fin utforkjøring.
Når dette gjentok seg en tredje gang ble det krydret med en påkjøring. Siden jeg ikke hadde noen fremdrift og det gikk bratt oppover så bråstoppet jeg. Plutselig ble jeg, eller rettere sagt sykkelen min, truffet hardt bakfra. Ei dame som lå på bakhjulet mitt kjørte rett i meg. Det virket som hun fikk vondt men det gikk heldigvis bra med henne og sykkelen og hun tråkket videre mens jeg for tredje gang løftet kjedet på plass. Hun traff bare sykkelen min, ikke meg
Nå hadde det negative fokuset forflyttet seg fra de tunge beina til sykkelen. Slik den var satt opp var den grovt uegnet for Grenserittet. Jeg begynte faktisk å få litt positive signaler fra beina. Det å få vridd fokuset vekk fra beina gjorde at de begynte å lystre bedre. Det gjorde heller ingenting at det bare var noen få kilometer igjen til første matstasjon på Buar. Bananer og deilig, kaldt vann har sjeldent smakt så godt som de gjorde på Buar. Jeg tok meg en 5 minutters pause før jeg tråkket videre i håp om at det sykkelen nå ville samarbeide og at beina ville fortsette å lystre.
Det skulle vise seg at dette rett og slett ikke var dagen for gode opplevelser. Blyloddene var tilbake på beina og sykkelen begynte å lage lyder den strengt talt ikke skal lage. Det gikk likevel fint å sykle videre så jeg valgte å ikke ta en mekkepause. I hvertfall ikke før jeg ble tvunget til det. Atter en gang hoppet kjedet av i en oppoverbakke og jeg måtte starte opp igjen midt i bakken uten hjelpefarten fra bakken før. Jeg begynte nå å bli ganske sint på sykkelen. Eller rettere sagt på meg selv. Hukommelsen fra i fjor sviktet. Bakkene var mye brattere enn jeg husket, slik at girene ble for lette. I tillegg var nedoverbakkene så humpete at jeg i tillegg til å være kjemperedd ble ristet helseløs av den stive gaffelen på sykkelen. Man mister MYE kontroll over sykkelen i humpete nedoverbakker med stiv gaffel kontra dempegaffel.
I den siste lange bakken i skogen før matstasjonen hoppet kjedet av igjen. Denne gangen var det litt mer alvorlig. Det hoppet nemlig av bak og kjedet kilte seg fast mellom eikene og kassetten (tannhjulene på bakhjulet) og jeg klarte ikke å få det løst for alt i verden. I bortimot 25 minutter stod jeg og slet med det før jeg fikk den lyse ideen å ta bakhjulet helt av. Dette gjorde at jeg fikk avstand nok mellom bakgiret og kassetten at kjedet løsnet. Herfra og inn til Prestebakke hadde jeg resignert. Beslutningen var tatt: Jeg brøt mitt første sykkelritt. Så jeg syklet pent og rolig til Prestebakke og oppsøkte sekreteriatet for å si fra at jeg hadde gitt meg. Jeg trodde jeg skulle bli «neffor og deppa» når jeg brøt mitt første sykkelritt noen gang men jeg følte bare lettelse. Jeg skulle slippe å slite mer med en sykkel som ikke fungerte til formålet og ikke minst skulle jeg slippe å presse en kropp som ikke fungerte. Lettere tilfreds plukket jeg opp telefonen og ringte konemor for å be henne hente meg i Prestebakke i stedet for i Halden. En time senere hang sykkelen bakpå forden min og jeg var på vei hjem. Det føltes godt å slippe. Prestebakke er litt over halvveis og jeg hadde potensielt sett like langt igjen i «helvete» om jeg skulle fullført. Jeg hadde nok klart å komme meg til mål men det tjente ikke til noe. Det ville bare vært bortkastet tid og jeg ville ha presset kroppen og sykkelen unødvendig om jeg hadde fullført.
Vel hjemme fortsatte bare kroppen å føles tung. Den ble tyngre og tyngre, hodet begynte å verke og søndagen ble tilbragt i Zombieland. Jeg satt bare hjemme og lallet. Mandag dro jeg på jobb og formen fortsatte bare å synke. Da jeg kom hjem la jeg meg ned og klarte ikke å stå opp igjen før torsdag morgen. Mandag kveld konkluderte jeg med at den tunge kroppen på lørdagen skyldtes at jeg var syk. I ettertid ser jeg på symptomene fra morgenen at jeg nok aldri burde dratt til Strømstad. Det er ikke lurt å sykle sykkelritt med influensa-symptomer.
Men når alt dette er sagt så gnagde en liten stemme i hodet mitt hele tiden frem til i dag: «Du kunne ha fullført. Du kunne ha kommet deg i mål!». Jeg har vært litt flau over at jeg ikke fikk det til. Jeg har skammet meg i en uke i tillegg til å ha vært syk og derfor har ikke rapporten kommet i bloggen. Jeg har rett og slett ikke vært noe glad i sykkelen. Men nå har også denne følelsen gått over. Jeg ser nå fremover og koser meg på og med sykkelen igjen. Det har tatt meg nesten to uker å se på sykkelen som noe annet enn et tortur-redskap. Siden jeg har vakt ut denne uka skal den også få lov til å være utelukkende transportmiddel frem og tilbake til jobb men fra mandag skal jeg kose meg på sykkelen igjen. Da blir den atter avkobling, terapi og treningsredskap. Jeg gleder meg. 
For et par uker siden kom jeg over en stillingsannonse på et sykkelforum. Birkebeinerrittet annonserte etter mekanikere som kunne stå på servicepostene ute i løypa. Året har treningsmessig vært et dårlig sykkelår for meg så jeg har ikke deltatt på andre ritt enn Grenserittet. Her så jeg muligheten til å oppleve Birken fra et helt annet aspekt enn som deltager. Så jeg søkte på stillingen. Jeg fikk positivt svar. Så fredag og lørdag neste helg er jeg å finne på servicestasjonen på Kuåsen/Kroksjøen ikke så langt fra Sjusjøen.