Først og fremst: Emnet er humoristisk og helt uten rot i min egen virkelighet. Det har aldri falt meg inn å legge annet enn kjærlige hender på mine kjære. Dessverre er det mange menn som velger å la frustrasjon gå ut over sine kjære. Denne historien beskriver hvordan sykkelen kan brukes til å håndtere frustrasjon og sinne på en positiv måte.
Jeg har tilbragt noen slitsomme men givende dager på en IT-konferanse i Berlin. Jeg hadde gruet meg til hjemreisen lenge. Den skulle starte med avreise fra hotellet med buss kl. 1800 etter å ha sittet stille i 2 sammenhengende dager. Med knær og ankler ødelagt av mange år overvekt er det ikke forlystelig å sitte fastlåst i trange buss- og flyseter. Det er tvert i mot en ganske smertefull affære. Når man i tillegg lider av lett klaustrofobi er ikke en slik reise noe man ser frem til med glede.
Og mine forventninger ble innfridd. Forventinger er gjerne selvoppfyllende så om man forventer noe negativt blir det gjerne også negativt. Så også denne gangen. Den stikkende smerten i knærne satte inn så snart jeg kjente kneskålene treffe buss-setet foran meg. Etter en snau halvtime i buss ventet en «løpetur» til innsjekking for å slippe de lange køene og komme inn til tax free-butikkene på innsiden av sikkerhetskøene. Vi mennesker er merkelige slik. Det er 2,5 timer til flyet går og alle er garantert plass. Likevel er det et rotterace man blir sugd inn i for å komme så langt frem i køene som mulig.
Hva har dette i en sykkelblogg å gjøre, tenker du kanskje nå? Bær over med meg. Sykkelen har sin rolle også i dette innlegget. Faktisk hovedrollen.
Vel innenfor sikkerhetskontrollen prøvde vi å finne et sted å sitte. Det var dog nokså vrient, ja nært umulig på en flyplass med 1 sitteplass for hver 50-ende reisende. Vonde knær fikk selskap av kniver i føtter og ankler. Med en BMI i nærheten av 40 er man ikke veldig god venn med tyngdekraften. Så vi vandret hvileløst frem og tilbake, handlet litt skattefrie varer og ventet utålmodig på at flighten skulle få tildelt en gate. 40 minutter før avgang dukket nummeret 05 opp ved siden av vår flight og nordmenn ble atter en gang fanget av flokkmentaliteten og pakket seg sammen ved gate 5. Mennesker pakket seg rundt meg fra alle kanter. Temperaturen steg og Klaus var brått også meget tilstede. Det var ikke noe fly å se. Likevel følte mine medmennesker et behov for å pakke seg tettere og tettere sammen rundt gate-døra.
Smertene i knær og ankler fikk nå selskap av to gode venner: Klaus Trofobi og Silende Svette. I tillegg var det nå blitt så trangt at det var vanskelig å få beveget beina for å hindre at de stivnet helt av smerte.
Etter ca. 25 minutter i denne mølja rullet det endelig inn et splitter nytt Norwegian-fly til gaten. Dette skulle selvsagt tømmes først. Dette hindret ikke flokken i å trykke på enda hardere mot døra. Man har allerede en tildelt sitteplass og det er veldig god tid til avgang. Likevel er det visstnok veldig viktig å være først inn gjennom flydøra.
Klokka hadde nå blitt 2045 og flyet tok av fra Berlin 10 minutter for sent.
Jeg var så heldig at jeg hadde fått tildelt en vindusplass. Det er fint med utsikt men vindusplass betyr at man er innestengt av 2 medreisende. 2 hardt sovende medreisende. Vel nede i setet med skrikende knær trykkende hardt mot seteryggen foran tenker man håpefullt:» Vær så snill å ikke legge ned setet, vær så snill…….». Før tanken er ferdig tenkt siger setet foran bakover og man aner en lett knasende følelse i knærne som nå var så vonde at jeg bare hadde lyst til å skrike. HØYT. Med enda mindre plass og to sovende reisende ved min side føler jeg atter en gang Klaus sette seg på fanget mitt for å gjøre idyllen komplett.
Kl. 2220 kunne jeg endelig reise meg fra torturkammeret og gå i land på norsk jord. Jeg sier farvel til Klaus og Silende og setter kursen mot bagasjebåndet. Faktisk begynner båndet å rulle umiddelbart og min bag er kolli nr. 5 som rulles ut. Var det virkelig sant? var det medgang jeg opplevde? Ved bedre mot satte jeg kursen mot spor 4 på Gardermoen via 7-Eleven og en fantastik god grillpølse. Kroppen hadde ikke fått næring siden lunsjen kl. 12. Ting så endlig oppløftende ut. Jeg var bare 2 togturer unna en avslappende sykkeltur hjem fra stasjonen i Fredrikstad. En sykkeltur jeg hadde gledet meg til siden jeg satte meg på bussen ved Estrel hotel i Berlin kl. 1800.
Så var det den menneskelige psyken da. Når man virkelig har hjemlengsel blir veien så utrolig mye lenger enn den pleier å være. Halvtimen med venting på perrongen kjentes som et halvt døgn og togturen kjentes enda lenger. Ved ankomst Oslo S hev jeg bagen over den friske skulderen min og vandret til spor 18. Siste etappe var veldig nær men minuttene kjentes nå som halvtimer. Det var bare 20 minutters venting på Oslo S men det kjentes som 10 timer. Toget startet jo aldri, føltes det som. Men klokka ble 2359 og toget rullet ut fra perrongen. Utenfor var det kjølig oppholdsvær og jeg gledet meg til en kjølig sykkeltur for å bli kvitt mine venner Klaus og Silende.
Ved Moss stasjon registrerte jeg noe regndråper på togvinduet. Ved Rygge hadde det blitt til hundrevis av regndråper, i Råde regnet det så tett at det var umulig å se ut av vinduet. Klaus og Silende var borte men jeg hadde fått en ny venn: Isende Kaldt Regn. Motet jeg hadde opparbeidet meg etter landing forsvant umiddelbart og humøret ble svartere enn noensinne. Jeg tror faktisk det var en lynende, mørk sky svevende over hodet mitt.
Vel fremme i Fredrikstad, helt i rute kl. 0115, regnet det så ille at jeg måtte ta svømmetakene til hjelp for å komme meg frem til sykkelstallen. Regndråpene kjentes som må isbiter når de traff huden. Her skulle man tro historien tok en enda mer negativ vending.
Men jeg tastet adgangskoden til sykkelstallen og så henne stå der. Den sorte enke. Hun hadde ventet tålmodig på meg siden jeg parkerte henne der grytidlig tirsdag morgen. Jeg kjente varmen spre seg ut fra hjertet da jeg skiftet til sykkelshorts og sykkelsko, slo på sykkelcomputeren og rullet hjemover i pøsende kalt regn. All smerte, all frustrasjon og alle negative tanker forsvant ved første tråkk. Det føltes bare så veldig, veldig riktig å avslutte turen på sykkelen. Jeg trengte ikke å vente på avgang, det var ingen andre om skulle være med og knær og føtter hadde all plassen de trengte. En halvtime senere, kl. 0200, svingte jeg inn på den nyasfalterte gata mi med et tilfreds smil om munnen. Jeg gledet meg bare til å krype inn under den gode varme dyna mi og finne min deilige kone. Våt til skinnet, gradestokken viste 6 grader og jeg burde hatt det helt pyton. I det jeg fisket frem kjellernøkkelen kjente jeg litt på hvordan jeg hadde det. Det var ro både i hode, kropp og sjel. Jeg var hjemme!
Borte var minnene om den smertefulle, irriterende og laaaaaaaaange turen hjem. Sykkelen satte et deilig punktum for en alt i alt veldig bra tur til en utrolig flott by. En veldig sykkelvennlig by. Dette skal jeg skrive et eget innlegg om i løpet av kort tid. Norske byer har mye å lære av byer som Berlin på sykkelfronten. Sykkelen hadde bragt meg hjem til det jeg elsker høyest her i verden, familien min og jeg krøp tilfreds innunder dyna og sovnet lyttende til den jevne pusten fra min bedre halvdel.
